Takk!

Hva skal man si?
Man føler vel at livet er noe urettferdig når man
mister sin beste venn etter bare 7 år.

Fredag var det over.
Fredag klarte ikke Maico mer og vi måtte ta en avgjørelse
jeg ikke unner noen i denne verden. En avgjørelse så hjerteskjærende
brutal og utenkelig at det ikke kan beskrives med ord.
De fleste har jo fått med seg korsbåndskaden og operasjonen som
har holdt oss opptatt siden i høst og ting så jo faktisk lenge ut til å være på
bedringens vei, men som med så mye annet. ..
Akkurat når vi turte å trekke pusten røk det andre kneet.

Kall meg gjerne sentimental og kall meg gjerne gal,
men dette var ikke "bare en hund". Han har vært min beste
venn i 7 år. En venn med egen vilje, en venn med egne vaner og en venn med egne grenser. En venn som aldri har stått i bånd.
En venn som aldri lærte det å være hund. En venn som kun hadde tid til å være snill med alt og alle og... nettopp det å være venn!
Det sies at man ikke vet hva man har før det er borte , men i dette tilfellet visste jeg nøyaktig hva hadde helt fra
det første møtet og helt fra den dagen har jeg fryktet og gruet for det uungåelige når man skaffer seg et kjæledyr, men at den
ubarmhjertige dagen skulle komme så snart? Nei!Det var jeg ikke forberedt på!
Så langt derifra,og at det skulle skje akkurat nå som ting liksom skulle være på bedringens vei etter en forholdsvis normal skade...
Ja det sier vel litt mer om livets ironi enn noe annet.
Det siste jeg hadde trodd da vi entret det nye året var at Maico faktisk ikke skulle nå frem til sin syv-årsdag 22.januar men
slik er det vel bare da. Har vi noe annet valg enn å akseptere?

Ganske mange ganger de siste måneder har jeg hørt folk hinte vagt om at det kanskje ble brukt litt vel mye penger på en "gammel" hund,men en ting er sikkert. Om det kunne gjort noe fra eller til ville jeg uten å blunke brukt mange ganger denne summen og selv om
de siste 3 måneden var en smule reduserte var det verdt hver eneste krone. Om jeg så skulle lånt penger.....
Men det eneste denne historien sier noe om er vel hvor lite penger faktisk betyr i det store og det hele.
Det er når man virkelig trenger noe at pengene ikke lengre er verdt noe som helst.

Maico var frisk og glad helt til siste minutt til tross for at bena ikke lengre ville bære en stor og glad hund var det siste han gjorde
å strekke seg ut på teppet sitt mens han lagde koselyder og logret som han alltid gjorde til meg. Det var det siste jeg fikk se av vennen min.

Mang en tåre er felt og det kommer sikkert flere men selv om Maico er borte er minnene levende.

Om du aldri har hatt en slik venn eller ikke klarer å se hva dette faktisk har vært kan det vel faktisk hende du har rett , for det er vel kanskje slike mennesker som meg som ikke burde anskaffet seg en hund i utgangspunktet, men som nevnt..Kall meg gjerne gal.
Jeg tåler det.

En ny liten tave er allerede på plass i stuen og det tegner til å bli en bra liten rakker men en liten Nuffe med butt nese og bamsepoter ble det ikke denne gangen og navnet; Maico...Det er reservert til en annen gang.

TAKK MAICO!

Ole Kristian 16/01-07